Farlige forbilder

Sophie Elise ble forrige uke kalt “Norges dårligste, og farligste forbilde” av blogger Kristin Gjelsvik. Dette basert på at hun mener Sophie Elise smitter sine egne komplekser over på sine lesere.

Jeg leste boken til Sophie Elise “Forbilde” på bryllupsreise.
Boken er historien om ei helt vanlig jente på min alder, som har fått en enorm innflytelse gjennom å skrive om livet sitt på internett. Det er ikke mye Sophie Elise og meg har til felles. Likevel var det en del av boka om Sophie Elises liv som jeg kunne kjenne meg igjen i.
Siden da har jeg latt meg fascinere av Sophie Elise.

Sophie Elise skriver i boken Forbilde (s.11):
«Det sies at om man ser opp til noen, ser man egentlig opp til en versjon av dem som ikke eksisterer. Man ser kun visse sider av andre mennesker, med mindre du kjenner dem ut og inn, og det er få man virkelig kjenner på denne måten. Om du leser en blogg eller følger en Instagram-konto, så ser du opp til en polert, uekte versjon av dem som du uansett aldri kan bli.”

Jeg opplever ikke at Sophie Elise har målrettet “jaget etter” å bli et forbilde. Dette er en tittel, rolle eller et ansvar noen gjennom å like det hun skriver har gitt henne.
Jeg har vært så heldig, og kanskje samtidig uheldig, at noen på et tidspunkt har kalt meg sitt forbilde. Jeg har aldri jobbet mot å bli noens forbilde, men gjennom at jeg gjør det jeg kjenner er rett, og i lys av min tro, mine overbevisninger og min passion – har jeg endt opp med å bli det. Skummelt.

Noen ser opp til Sophie Elise. Noen ser opp til meg. Noen få ser kanskje opp til begge.
Men hva ser de?
Jeg kjenner meg selv og tenker av og til, «hvordan kan jeg være noens forbilde?»
Slik virker det som at Sophie Elise også tenker.
Det er rart å tenke på at noen har et bilde av meg som en person de ser opp til, når jeg av og til skulle ønske at jeg var annerledes.

Videre skriver Sophie Elise;
“Jeg endte på sett og vis med å strekke meg etter meg selv, en urealistisk versjon av meg selv. Å ikke klare å leve opp til seg selv, det føltes som et nederlag”

Jeg er i utgangspunktet ganske negativt innstilt til meg selv. Jeg tror jeg kan, som Sophie Elise, strekke meg etter en utgave av meg selv som ikke eksisterer.
Jeg er redd for at de som ser opp til meg også ser opp til den utgaven av meg som ikke finnes. I så fall er det et farlig forbilde å ha.
En utgave av Sophie Elise, Markus Kvavik, Erna Solberg, Mohamed Salah eller til og med Jesus som ikke den ekte utgaven av disse menneskene er etter min mening et farlig forbilde.  Kanskje ikke farlig som i at “man planter komplekser i folk”, men farlig fordi det er ikke er sant. Å ha et (for)bilde av en person som ikke eksisterer har snev av farlig i seg, spør du meg.

Kjære Sophie Elise, og alle andre der ute. Den såkalte “urealistiske versjonen av deg selv”,
– DET ER IKKE DEG! Man trenger ikke være skuffet over å ikke leve opp til “seg selv”, når den versjonen ikke er en ekte eller sann utgave av den du er. Det er jo en fasade, en løgn eller en person som ikke finnes.

La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel,
i kjærlighet, tro og renhet.

– 1. Timoteus brev 4,12 –

Jeg mener vi alle har et ansvar.
Vi må alle sammen stå til ansvar for det vi sier og mener. Du kan være noens forbilde, og vi trenger alle å ta innover oss det ansvaret det innebærer.
Men jeg mener også vi alle har et ansvar for å velge hvem vi selv ser opp til. Dersom et av dine forbilder skaper komplekser i deg, da bør du kanskje finne deg et annet forbilde.

Jeg tror jeg kan være et godt forbilde på et par ting.
Mens på andre områder anbefaler jeg alle å ikke se opp til meg.
Er det sånn at man må se opp til folk fullt og helt? Eller går det an å si at “jeg ser opp til Sophie Elise som skribent, selv om jeg ikke er enig i det hun skriver”?

Jeg tror vi skal ta det å bli kalt et forbilde seriøst.
Ikke minst tror jeg vi bør velge oss gode, og sunne forbilder.
For meg, er Jesus et godt forbilde.
Jeg prøver å bli bedre kjent med han, lære av han, og følge han. Dersom noen på veien syns at enkelte sider ved det er verdt å se opp til, ser jeg på det som en glede og et ansvar.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
– Efeserne 5,1-2 –

Og vær så snill, vis litt nåde til Sophie Elise.
Og til meg.
Og til alle.

Du finner flere innlegg på http://www.markuskvavik.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s